advokatsmart
Søk
Vil du vite mer om avtaleloven § 33? I denne guiden forteller vi deg nøyaktig hva du må vite om hva avtaleloven § 33 er og hva den gjelder, vilkårene, redelighet og god tro, bestemmelsens rettsvirkninger, forholdet til avtaleloven § 36, når man bør kontakte en advokat og mye mer. Les våre beste råd om avtaleloven § 33 og unngå de vanligste feilene.
Avtaleloven § 33 er en avtalerettslig lovbestemmelse, og den generelle regelen om uredelighet i avtaleforhold. Bestemmelsen innebærer at en ellers gyldig avtale, kjennes ugyldig hvis det vil “stride mot redelighet eller god tro” å gjøre løftet gjeldende på grunn av omstendigheter som forelå da løftemottakeren ble kjent med løftet.
Selv om en viljeserklæring ellers maatte ansees for gyldig, binder den ikke den, som har avgit den, hvis det paa grund av omstændigheter, som forelaa, da den anden part fik kundskap om erklæringen, og som det maa antages, at han kjendte til, vilde stride mot redelighet eller god tro, om han gjorde erklæringen gjældende.
En av årsakene til at denne bestemmelsen ble innført er at domstolene viste seg å være tilbakeholdne med å kalle opptreden i et avtaleforhold, for svik, og det var derfor behov for en bestemmelse om uredelighet.
§ 33 er en prinsipielt viktig bestemmelse, som har stor betydning i norsk avtalerett. Før § 36 ble innført, var § 33 den sentrale bestemmelsen for ugyldighet som en følge av illojal opptreden under inngåelse av avtalen, og til tross for at § 36 nå dekker mange av tilfellene, er § 33 fortsatt en viktig og sentral bestemmelse.
Bestemmelsen er skrevet på et lite moderne språk, som kan gjøre den vanskelig å forstå, men det skal forsøkes klargjort i denne artikkelen.
§ 33 kan benyttes på alle typer kontrakter, for eksempel salgskontrakt eller leiekontrakt.
Avtaleloven fra 1918 (avtl.) inneholder en rekke regler om inngåelse av avtaler, blant annet regler knyttet til tilbud og aksept, frister som løper, fullmakt og ugyldighet av allerede inngåtte avtaler. Loven inneholder ingen definisjon av begrepet “avtale”, men bruker tilbud og aksept-modellen.
Formålet med loven er på mange måter tredelt: loven skal beskytte den svake parten i et kontraktsforhold, ivareta samfunnsøkonomiske hensyn, samt beskytte samfunnsmoralen.
Avtl. inneholder fem kapitler. Det første kapittelet inneholder regler om inngåelsen av avtaler, herunder hvordan man inngår en avtale, hva som innebærer et tilbud og en aksept, frister knyttet til dette, og så videre.
Kapittel to omhandler fullmakt. En fullmakt gir en gitt person rett til å disponere rettslig på vegne av en annen person, og er en viktig del av avtaleretten. Tredje kapittel inneholder regler om og vilkår for ugyldighet. Det innebærer at avtalen ikke er bindende etter sitt innhold likevel. Her finner man § 33.
Kapittel fire gjelder bare forbrukeravtaler, og inneholder en rekke særlige bestemmelser. Disse bestemmelsene ble tilføyd til loven først i 2014. Femte kapittel inneholder kun en rekke slutningsbestemmelser.
Ettersom loven er fra 1918, er en del av bestemmelsene formulert på et gammelt og lite moderne språk. Dette gjelder også § 33. På grunn av dette språket kan loven til tider virke veldig komplisert og vanskelig å forstå, og i mange tilfeller kan det være lurt å engasjere en advokat.
På grunn av lovens eldre språk og natur, inneholder den heller ingen bestemmelser om moderne kommunikasjonsmidler, som SMS, e-post, sosiale medier, og så videre. Dette reiser imidlertid ingen særlige problemer, ettersom loven ikke spesifikt snakker om avtaler på tradisjonelt vis.
For det første må det foreligge omstendigheter som forelå da den andre parten fikk kunnskap om viljeserklæringen, altså da avtalen ble inngått. Dette kan for eksempel være at hunden som ble solgt til avl, var infertil allerede da avtalen ble inngått.
Videre må det antas at motparten kjente til de nevnte omstendighetene på tidspunktet da avtalen ble inngått. Utgangspunktet er at motparten må ha visst om dette, men ifølge rettspraksis og teori kan det også rammes av § 33 hvis motparten burde ha visst om det, for eksempel hvis selger burde ha undersøkt saken nærmere. Oppdretteren burde kanskje ha sjekket om hunden faktisk var fertil, før den ble solgt til avl.
Endelig må det stride mot “redelighet eller god tro” å gjøre avtalen gjeldende. Det er ikke mulig å klargjøre innholdet i dette vilkåret, men det beror på en skjønnsmessig helhetsvurdering. Det vil, for eksempel, kunne være uredelig å kreve at kjøper som kjøpte hunden til avl, beholder hunden når den er infertil.
I tillegg antas det å være et krav om at omstendigheten må ha virket motiverende på inngåelsen av avtalen. Dette vil, for eksempel, være oppfylt hvis kjøperen ikke hadde kjøpt akkurat den hunden hvis han eller hun visste at den var infertil.
Dersom alle disse vilkårene er oppfylt, vil avtalen i sin helhet kjennes ugyldig etter § 33. Det betyr at den ikke lenger har noen virkning.
Ugyldigheten er begrenset til forhold som har med inngåelsen av avtalen å gjøre. Man er avhengig av at løftemottaker kjente til de aktuelle omstendighetene. Dette er en såkalt svak ugyldighetsgrunn.
Hva som ligger i begrepene “redelighet” og “god tro”, beror på en konkret skjønnsmessig helhetsvurdering. Det er likevel enkelte ting det kan være greit å påpeke, som et slags utgangspunkt for vurderingen.
“Redelighet” henviser til en allment akseptert forretningsmoral innenfor det gitte forretningsområdet. Når det henvises til redelighet, er det et direkte utslag av lojalitetsprinsippet som gjelder i norsk avtalerett og i alle kontraktsforhold. Dette gjelder også ved inngåelse av avtalen.
I en tøff bransje vil man trolig akseptere mindre grad av lojalitet eller redelig opptreden, enn et område hvor man forutsetter tillit mellom partene. Redelighet er, for eksempel, viktig i transaksjoner og ved opplysninger mellom familie. Se Rt. 2003 s. 521 om dette.
“God tro” bærer mer preg av å være en rettferdighetsstandard, som henviser generelt til at løftemottaker kjente til de “omstændigheter” som medfører at man mener at avtalen ikke skal gis virkning etter sitt innhold. Dette gjelder, for eksempel, hvis løftemottaker har hatt kunnskap av vesentlig betydning for inngåelsen av avtalen, som løftegiver ikke har hatt, men gjerne skulle hatt for å kunne handle i egen beste interesse.
I praksis er det liten forskjell mellom de to begrepene. Det foretas som regel en felles vurdering hvor man ser på hele avtaleforholdet, og også omstendigheter rundt selve inngåelsen av avtalen kan få betydning. Vurderingen har sterke likhetstrekk med vurderingen som gjøres ved selgers misligholdte opplysningsplikt.
Praksis viser også at “i strid med redelighet og god tro” knytter seg til relativt alvorlige forhold, som på mange måter grenser til svik. Dette er, blant annet, fastslått i Rt. 1995 s. 1540.
§ 33 kan anvendes i en hvilken som helst situasjon, og under et hvilket som helst forhold som kan medføre at det vil stride mot redelighet og god tro å gjøre avtalen gjeldende etter sitt innhold. Med andre ord kan § 33 altså komme til anvendelse i en hvilken som helst situasjon hvor man ønsker å ugyldiggjøre hele avtalen.
Etter § 33 er rettsvirkningene fullstendig ugyldighet. Det betyr at hele avtalen som sådan settes til side, og er uten virkninger. Dersom det bare er deler av avtalen man ønsker å ugyldiggjøre, må man gå veien om § 36.
Når en avtale er ugyldig, settes det strek over den. Det betyr at den ikke har noen virkning overfor noen av partene; kjøper trenger ikke betale, selger trenger ikke fremskaffe varen. Partene kan velge å inngå en ny avtale hvor de forhold som medførte ugyldighet, hensyntas, eller de kan velge å ikke ha noe mer med hverandre å gjøre.
Ugyldighet kan medføre at den ene parten har et erstatningskrav. Dette skal gjøre opp for det økonomiske tap denne parten er påført som en følge av de omstendighetene som gjorde at avtalen ble kjent ugyldig etter § 33.
En avtale kan helt eller delvis settes tils ide eller endres for så vidt det ville virke urimelig eller være i strid med god forretningsskikk å gjøre den gjeldende. Det samme gjelder ensidig bindende disposisjoner. Ved avgjørelsen tas hensyn ikke bare til avtalens innhold, partenes stilling og forholdene ved avtalens inngåelse, men også til senere inntrådte forhold og omstendighetene for øvrig.
(...)
§ 36 er en generell formuerettslig lempingsregel. Både §§ 33 og 36 gjelder ugyldighet av avtaler, og frem til § 36 kom i 1983, var § 33 den hovedsakelige ugyldighetsbestemmelsen i avtl. I ettertid har imidlertid § 36 fått en større rolle, og er den bestemmelsen som oftest brukes i forbindelse med ugyldighet. Mye av grunnen til det er at vurderingen etter § 33 er svært belastende, og domstolen velger derfor ofte § 36 i stedet.
§ 33 gjelder som nevnt bare ugyldighet av hele avtalen, mens man etter § 36 kan “helt eller delvis” sette en avtale til side eller endres. Man har altså flere muligheter etter § 36, og kan altså tilsidesette eller endre én enkelt del av avtalen dersom det bare er denne delen som skaper problemer.
I forhold til § 33 holder § 36 et vesentlig mer moderne språk, som er enklere å forstå.
Det finnes et utvalg avgjørelser som omhandler § 33. Domstolene vil imidlertid ofte benytte § 36 i stedet for § 33, og derfor vil utvalget av avgjørelser knyttet til § 33, være noe mindre. Et par utvalgte avgjørelser vil gjennomgås helt kort her.
I Rt. 1984 s. 28 “Tromsø Sparebank” hadde A imdertegmet en selvskyldnerkausjonserklæring for et firmas kassekreditt i en bank, før firmaet gikk konkurs. Kassekreditten var åpnet et halvt år før erklæringen ble avgitt, og banken opplyste ikke om at kassekreditten var betydelig overtrukket og annen selvskyldnerkausjon ikke avgitt. Kausjonserklæringen ble derfor gjent ugyldig etter avtl. § 33.
LB-2018-96907 gjaldt en ugyldig gavedisposisjon. En dement kvinne hadde ved flere anledninger gitt store pengegaver til sin svoger og hans døtre. Hun var betydelig svekket som en følge av demens, før den første gaven ble gitt. Lagmannsretten fant likevel ikke at hun var så dement at det var snakk om en “alvorlig sinnslidelse”, slik at disposisjonen var gyldig. Likevel ville det “stride mot redelighet” dersom hun skulle være bundet av disposisjonene. Dermed var disposisjonene ugyldige, og helt i kjernen av avtl. § 33.
§ 33 kan, som nevnt, være vanskelig å forstå, og det er ikke enkelt å forstå hvilke tilfeller som omfattes og når vilkårene er oppfylt. Mye av årsaken til dette er det lite moderne språket og bestemmelsens oppbygging. Dersom man står overfor en avtale man mener er i strid med “redelighet og god tro”, burde man kontakte en advokat.
En advokat med avtalerett som sitt spesialfelt vil enklere kunne bistå med å vurdere om vilkårene er oppfylt, og om det er en mulighet for at avtalen kan kjennes ugyldig på bakgrunn av § 33. Mange advokater vil anbefale å saksøke også på bakgrunn av § 36.
En ugyldig avtale vil ha store virkninger for kontraktspartene, og dersom man mener man er feil behandlet - enten ved inngåelsen av avtalen eller seinere - er det viktig å kontakte en advokat for å få saken vurdert.
Å finne den rette advokaten til rett pris kan være en utfordring, men med Advokatsmart.no kan du enkelt og raskt sammenligne tilbud fra ulike advokater i ditt område og velge den beste advokaten til den beste prisen.
Advokatsmart er en nettbasert gratistjeneste som gjør det enkelt for deg å få tilbud fra ulike advokater i ditt område. Alt du trenger å gjøre er å fylle ut noen få opplysninger om deg selv og hva slags juridisk problem du trenger hjelp til, og deretter vil Advokatsmart.no sende forespørselen din til ulike advokater som spesialiserer seg på ditt juridiske problem.
En av de største fordelene med å bruke Advokatsmart.no er at du kan få tilbud fra flere advokater, noe som gir deg muligheten til å sammenligne priser og juridiske løsninger før du tar en endelig beslutning. Dette gir deg en større grad av trygghet og sikrer at du velger den advokaten som passer best for dine behov og din økonomi.
I tillegg til å hjelpe deg med å finne den beste advokaten for deg, kan Advokatsmart.no også hjelpe deg med å finne advokater som spesialiserer seg på spesifikke juridiske områder, som for eksempel eiendomsrett eller arverett. Dette gjør det lettere for deg å finne den rette advokaten for spesifikke behov.
Så hvis du vil spare tid og penger, samtidig som du får den beste juridiske hjelpen, er Advokatsmart.no det rette stedet for deg. Prøv tjenesten i dag og opplev hvor enkelt det kan være å finne den beste advokaten til den beste prisen. Kom i gang her.
Hvorfor bruke Advokatsmart?
- Hver måned hjelper vi tusenvis med å finne advokat
- Vi har samlet de beste og billigste advokater på ett sted
- Du unngår å velge en dyr og dårlig advokat
- Vi gjør det enkelt å finne en advokat med gode priser
- Tjenesten er 100% gratis og uforpliktende
Trenger du en advokat? Få gratis og uforpliktende tilbud fra flere advokater her.
