advokatsmart
Søk
Vil du vite mer om avtaleloven § 36? I denne guiden forteller vi deg nøyaktig hva du må vite om hva avtaleloven § 36 er og når den kommer til anvendelse, vilkårene i bestemmelsen, hva sedvanerett og bristende forutsetninger er, og mye mer. Les våre beste råd om avtaleloven § 36 og unngå de vanligste feilene.
Utgangspunktet i norsk rett er at avtaler skal holdes. Dette er et sikkert prinsipp, kalt pacta sunt servanda. En av grunnene til det er en grunnleggende forestilling om at man inngår avtaler for egen risiko og regning.
Unntak er gjort for sterkt urimelige avtaler. § 36 er en generell lempingsregel, som gir hjemmel til å sette til side, endre eller justere en avtale, hvis den er åpenbart urimelig eller i strid med god forretningsskikk. Bestemmelsen gir altså hjemmel for en avtalerevisjon, enten helt eller delvis.
En avtale kan helt eller delvis settes til side eller endres for så vidt det ville virke urimelig eller være i strid med god forretningsskikk å gjøre den gjeldende. Det samme gjelder ensidig bindende disposisjoner. Ved avgjørelsen tas hensyn ikke bare til avtalens innhold, partenes stilling og forholdene ved avtalens inngåelse, men også til senere inntrådte forhold og omstendighetene for øvrig. Reglene i første og annet ledd gjelder tilsvarende når det ville virke urimelig å gjøre gjeldende handelsbruk eller annen kontraktsrettslig sedvane
§ 36 er en generalklausul. Det betyr at den omfatter alle typer avtaler, uansett hva de omhandler. Bestemmelsen innebærer et klart unntak fra utgangspunktet om at avtaler skal holdes, og det er derfor, i forarbeider og praksis, uttalt at det må være tale om en betydelig grad av urimelighet. Det skal altså en del til før bestemmelsen kommer til anvendelse.
Hvis § 36 kommer til anvendelse kan domstolen velge å sette en strek over hele avtalen, bare deler av den, eller endre den delen som er urimelig eller i strid med god forretningsskikk.
Formålet med § 36 er å rette opp skjevheter i avtaleforholdet, og beskytte den svake part. Å beskytte den svake kontraktspart mot den annen parts misbruk av avtalefriheten, er hovedbegrunnelsen bak generalklausulen. Dette følger av forarbeidene.
Avtaleloven fra 1918 (avtl.) regulerer de fleste spørsmål knyttet til avtaleinngåelse, der man bygger på at avtalen inngås ved tilbud og aksept. I tillegg inneholder loven regler om frister som løper, fullmakt, og ugyldighet av allerede inngåtte avtaler.
Avtl. er et resultat av et nordisk lovsamarbeid fra tidlig 1900-tallet. Det vil si at norsk, svensk, dansk, finsk og islandsk avtalerett i all hovedsak er sammenfallende. Man kan derfor hente mye fra annen skandinavisk litteratur, dersom det er spørsmål som ikke er kommentert i norsk litteratur og praksis.
Loven inneholder ingen definisjon av begrepet “avtale”, men bygger på at en avtale er en sammenkobling av tilbud og aksept.
Formålet med loven sies gjerne å være tredelt: loven skal beskytte den svake parten i et kontraktsforhold, ivareta de samfunnsøkonomiske hensynene, samt beskytte samfunnsmoralen.
Avtl. inneholder fem kapitler. Det første kapittelet inneholder regler om inngåelsen av avtaler, herunder hvordan man inngår en avtale, hva som innebærer et tilbud og en aksept, frister knyttet til dette, og så videre.
Kapittel to omhandler fullmakt. En fullmakt gir en gitt person rett til å disponere rettslig på vegne av en annen person, og er en viktig del av avtaleretten. Tredje kapittel inneholder regler om og vilkår for ugyldighet. Det innebærer at avtalen ikke er bindende etter sitt innhold likevel. Her finner man § 33.
Kapittel fire gjelder bare forbrukeravtaler, og inneholder en rekke særlige bestemmelser. Disse bestemmelsene ble tilføyd til loven først i 2014. Femte kapittel inneholder kun en rekke slutningsbestemmelser.
Ettersom loven er over hundre år gammel - med noen nyere bestemmelser - er en del av bestemmelsene formulert på en gammel og lite moderne måte. Loven kan derfor til tider virke veldig komplisert og vanskelig å forstå.
På grunn av lovens eldre språk og natur, inneholder den heller ingen bestemmelser og reguleringer om avtaleinngåelse via moderne kommunikasjonsmidler, som SMS, e-post, sosiale medier, og så videre. Dette reiser imidlertid ingen særlige problemer, ettersom loven er utformet ganske generelt.
§ 36 er imidlertid et noe nyere tilskudd til loven, og har derfor et språk som er vesentlig enklere å forstå. Bestemmelsen skiller seg også fra kapittel 3 som sådan fordi den gir grunnlag for tilsidesettelse også på grunn av etterfølgende forhold. I tillegg er rettsvirkningene annerledes.
Dette er noen av grunnene til at § 36 kalles den alminnelige formuerettslige lempingsregelen. Bestemmelsen kan anvendes i alle situasjoner som tradisjonelt sett ville vært forankret i NL 5-1-2.
Loven stiller ikke så mange vilkår, annet enn det ville være urimelig å gjøre avtalen gjeldende, eventuelt i strid med god forretningsskikk. Dette er vage og svært skjønnsmessige begrep, og omtales derfor som rettslige standarder.
En rettslig standard er et rettslig begrep som forandrer innholdet over tid, etter hvert som de sosiale normene i samfunnet også endrer seg. For eksempel vil “god forretningsskikk” i dag være noe annet enn det var i 1910.
Andre ledd inneholder noen retningslinjer for vurderingen, men oppregningen er på ingen måte uttømmende, ettersom det også vises til “omstendighetene for øvrig”. Momenter i vurderingen vil likevel være avtalens innhold, partenes stilling og forholdene ved avtalens inngåelse, samt senere inntrådte forhold.
Utgangspunktet for vurderingen er om avtalens innhold er så urimelig at avtalen ikke skal gjøres gjeldende. Hvis vilkårene i avtalen er vanlige, eller “standard”, er det vanligvis ikke rom for § 36. Det samme gjelder hvis den typen avtale er vanlig i en bestemt bransje. Det kan imidlertid være grunnlag for å revidere avtalen hvis en part har påtatt seg hele risikoen, eller det er stor ubalanse i kontraktsforholdet, for eksempel hvis en part har betalt en altfor høy pris.
Partenes stilling vil kunne spille en stor betydning i vurderingen av om en avtale skal revideres eller settes til side i kraft av § 36. Hvis en part er underlegen den andre, vil avtalen lettere kjennes urimelig. Dette gjelder, for eksempel, ved forbrukere. Jo større behov for vern, desto mindre skal til.
For at partenes stilling skal ha noen betydning, må det ha påvirket enten avtalens innhold eller avtaleslutningen som sådan. Det at noen er “unge og umodne” er ikke i seg selv nok til ugyldighet, det må ha ført til en avtale som enten er innholdsmessig urimelig, eller det at man er “ung og umoden” er grunnen til at avtalen ble inngått i utgangspunktet.
Om en avtale skal revideres eller settes til side etter § 36, beror på en konkret, skjønnsmessig rimelighetsvurdering. Det er rom for et dynamisk element, ettersom man kan ta hensyn til senere inntrådte forhold og omstendighetene for øvrig. Avtalerevisjon kan derfor også være aktuelt ved en irregulær utvikling av avtaleforholdet.
§ 36 er en generalklausul, som vil si at den kan komme til anvendelse ved alle typer avtaler. Hensynet til forutberegnelighet, avtalefrihet og prinsippet om at avtaler skal holdes står imidlertid svært sterkt, og det må derfor en betydelig grad av urimelighet til.
Domstolene er svært varsomme med å sensurere, og bruker bestemmelsen med varsomhet. Bare de mest graverende og samfunnsmessig uheldige avtaler kan revideres etter § 36.
Dersom det objektivt sett foreligger en kvalifisert grad av urimelighet, og avtalen avviker fra det rimelige i en slik grad at det er utilbørlig eller åpenbart urimelig å gjøre den gjeldende, kan § 36 komme til anvendelse. Fortsatt oppfyllelse må da stå i vesentlig misforhold til den berettigedes interesse i å kreve en slik oppfyllelse.
Bestemmelsen henviser også til “sedvane”, men det kan være vanskelig å forstå hva dette innebærer. Kort fortalt er sedvanerett et juridisk begrep for rettsregler som er dannet ved handlinger, og kan på mange måter sammenlignes med normer. Dette er rettsregler skapt av samfunnet gjennom vårt handlingsmønster.
Bristende forutsetninger innebærer at de forutsetningene som ble lagt til grunn da avtalen ble inngått, ikke stemmer, eller at hendelser som har oppstått gjør det umulig eller urimelig å oppfylle avtalen. Dette er på mange måter selve kjernen i § 36.
Det følger av bestemmelsen at avtalen kan “helt eller delvis settes til side eller endres”. Med andre ord er det flere mulige utfall, dersom vilkårene ellers er oppfylt. Ugyldigheten kan brukes på avtalen som sådan, eller på enkelte vilkår. Den urimelige delen kan enten slettes i sin helhet, eller endres.
Det vil altså være tale om enten ugyldighet eller revisjon.
Det følger av siste setning i første ledd, at også ensidig bindende disposisjoner kan settes til side eller endres. Dette gjelder, for eksempel, gaveløfter, kausjonsløfter, opprettelse av stiftelser ved livsdisposisjoner, og så videre.
Selv om en viljeserklæring ellers maatte ansees for gyldig, binder den ikke den, som har avgit den, hvis det paa grund av omstændigheter, som forelaa, da den anden part fik kundskap om erklæringen, og som det maa antages, at han kjendte til, vilde stride mot redelighet eller god tro, om han gjorde erklæringen gjældende.
Både §§ 33 og 36 gjelder ugyldighet av avtaler, og frem til § 36 ble tilføyd loven i 1983, var § 33 den hovedsakelige ugyldighetsbestemmelsen i avtaleloven. De største forskjellene mellom de to er knyttet til hvilke forhold man tar i betraktning, samt rettsvirkningene.
Mens man etter § 36 kan ta hensyn til også etterfølgende forhold, gjelder § 33 bare forhold som forelå ved avtaleinngåelsen. § 33 gjelder altså bare avtaler som har vært urimelige fra starten av; etter § 36 kan avtalen utvikle seg til å bli urimelig på grunn av samfunnsutviklingen, som pris, konsesjonsregler, rammebetingelser, og så videre.
I tillegg er det en forskjell i rettsvirkningene. § 33 gjelder bare ugyldighet av hele avtalen som sådan, mens man etter § 36 helt eller delvis kan sette avtalen til side eller endre den. § 33 gir altså færre muligheter.
I forhold til § 36, har § 33 et vesentlig mindre moderne språk, og kan være vanskeligere å forstå. Les mer om § 33.
§ 36 blir relativt ofte brukt som grunnlag for domstolen, og det finnes derfor et relativt stort utvalg av avgjørelser. Et par utvalgte avgjørelser vil gjennomgås kort her.
Rt. 1988 s. 276 Røstad gjaldt et krav om oppregulering av festeavgift med hjemmel i avtl. § 36. Festeavgiften ble i 1899 satt til 200 kroner per år, og kunne etter avtalens ordlyd ikke reguleres. Dette var klart urimelig for bortfesteren, og festeavtalen ble regulert med hjemmel i § 36. Høyesterett uttalte at bestemmelsen først og fremst tar sikte på å rette opp urimelighet i det enkelte kontraktsforhold og etter en konkret vurdering.
I Rt. 2013 s. 288 hadde en forbruker kjøpt aksjeindeksobligasjoner utstedt av en norsk bank. Investeringen ble finansiert gjennom lån i banken. Forbrukeren fikk ingen avkastning på investeringen og fikk heller ikke noe dekning av renter og omkostninger på lånet, og reiste derfor sak med krav om tilsidesettelse av avtalen. Høyesterett påpekte at bankens risiko knyttet til avtaleforholdet var relativt beskjeden, og produktet var markedsført som en meget god investering.På grunnlag av disse misvisende opplysningene ble kjøpsavtalen i sin helhet satt til side i medhold av § 36.
§ 36 er, i forhold til resten av avtl., relativt enkel å forstå, men det kan være noe vanskeligere å forstå når vilkårene er oppfylt og hvor mye som skal til. Dersom man står overfor en avtale man mener er urimelig eller i strid med god forretningsskikk, bør man kontakte en advokat.
Mange advokater vil anbefale å saksøke på bakgrunn av § 36, subsidiært § 33. Det betyr at man hovedsakelig anfører § 36, men § 33 kan brukes dersom § 36 ikke fører frem. En advokat med avtalerett som sitt spesialfelt vil enklere kunne bistå med å vurdere om vilkårene er oppfylt, og om det er en mulighet for at avtalen kan kjennes ugyldig.
En ugyldig avtale, eller ugyldige vilkår, vil ha store virkninger for kontraktspartene. Dersom man mener man er feil behandlet, enten allerede ved inngåelsen eller senere utvikling, er det viktig å kontakte en advokat så fort som mulig for å få saken vurdert.
Å finne den rette advokaten til rett pris kan være en utfordring, men med Advokatsmart.no kan du enkelt og raskt sammenligne tilbud fra ulike advokater i ditt område og velge den beste advokaten til den beste prisen.
Advokatsmart er en nettbasert gratistjeneste som gjør det enkelt for deg å få tilbud fra ulike advokater i ditt område. Alt du trenger å gjøre er å fylle ut noen få opplysninger om deg selv og hva slags juridisk problem du trenger hjelp til, og deretter vil Advokatsmart.no sende forespørselen din til ulike advokater som spesialiserer seg på ditt juridiske problem.
En av de største fordelene med å bruke Advokatsmart.no er at du kan få tilbud fra flere advokater, noe som gir deg muligheten til å sammenligne priser og juridiske løsninger før du tar en endelig beslutning. Dette gir deg en større grad av trygghet og sikrer at du velger den advokaten som passer best for dine behov og din økonomi.
I tillegg til å hjelpe deg med å finne den beste advokaten for deg, kan Advokatsmart.no også hjelpe deg med å finne advokater som spesialiserer seg på spesifikke juridiske områder, som for eksempel eiendomsrett eller arverett. Dette gjør det lettere for deg å finne den rette advokaten for spesifikke behov.
Så hvis du vil spare tid og penger, samtidig som du får den beste juridiske hjelpen, er Advokatsmart.no det rette stedet for deg. Prøv tjenesten i dag og opplev hvor enkelt det kan være å finne den beste advokaten til den beste prisen. Kom i gang her.
Hvorfor bruke Advokatsmart?
- Hver måned hjelper vi tusenvis med å finne advokat
- Vi har samlet de beste og billigste advokater på ett sted
- Du unngår å velge en dyr og dårlig advokat
- Vi gjør det enkelt å finne en advokat med gode priser
- Tjenesten er 100% gratis og uforpliktende
Trenger du en advokat? Få gratis og uforpliktende tilbud fra flere advokater her.
